7.PLASS PÅ BLOGG.NO I BERGEN

  • Skrevet 05.03.2015
  • Klokken 13:36

God dag allesammen! Iste når jeg la ut instagram innlegget, la jeg merke til alle leserene jeg hadde fått de 3 siste dagene. Nå er jeg på 7. plass i Bergen og 90. plass på Blogg.no! Ville bare takke alle sammen som har lest bloggen min, og kommenterte "Sund" innlegget mitt. Blir alltid så glad for en liten kommentar, er faktisk rart hvor mye en bare så liten kommentar kan gleder folk. Skal gjøre mitt beste for å holde bloggen oppdatert, men vil også vite hva dere vil lese om. Så hadde vert fint om dere ga beskjed. 


kommentarer: 7



Sund barne og ungdomsskole ødela veldig mye av meg

  • Skrevet 03.03.2015
  • Klokken 12:08

God morgen til dere som ikke allerede har vært våken et par timer. Idag tenkte jeg å skrive et litt mer personelig innlegg om barne og ungdomskole årene mine. Jeg har ikke så mye å klage over, for jeg merker ikke så selv hvor mye ting har forandret meg. Men har hørt fra flere at jeg ikke er som jeg var før, et eksempel er mamma. Men har egentlig alltid tenkt at det bare var det at jeg forandret meg i alder. Og aldri egentlig tenkt over hva jeg har blitt påvirket av.

Jeg gikk på Vadmyra barneskole fra første klasse til slutten av andre klasse? (tror jeg). Hadde det kjempe fint der, har ingen dumme tanker om den skolen, helt ærlig så savner jeg å gå der, vil tilbake der, med de samme folkene. Jeg var alltid med mine to beste venninner, og hadde en kjæreste der, som jeg fremdeles er venn med. Jeg har ikke så mye kontakt med de to venninnene nå lengre, og tror ikke de har kontakt med hverandre de heller. Mamma sier jeg alltid har vært omtenksom person, og jeg liker å ta ny folk med meg og bli venn med de. Når folk var lei seg eller hadde problemer så ville jeg alltid hjelpe, være en venn de kunne snakke med og komme til når de trengte det.



Når jeg begynte på Sund barneskole, fant lærerene ganske fort ut av dette og brukte det på en feil måte. På denne skolen var det sånn at alle skulle være med alle, og vi fikk ikke velge venner selv. Selvfølgelig jeg skjønner egentlig litt hvorfor vi hadde denne regelen. Man skal jo ikke la folk sitte alene. Men noen folk er det en grunn for at vi holder oss unna. Det å bli tvingt til å være med hverandre er faktisk ikke greit i det heletatt, da kan heller de som selv vil gå bort å være med de eller snakke med de. Vi hadde en jente vi prøvde å være med, ikke fordi vi blei tvingt til å være med hun, men fordi hun satt ofte alene. Vi fant fort ut at det var noe hun valgte selv, hun ville ikke være med oss. Og det aksepterte vi, men ikke skolen. De ba oss alltid gå bort til hun og være med hun, selv om hun ikke hadde lyst. Dette var en liten del av hvorfor jeg ikke likte Sund kommune. Jeg likte vennene mine her, og hadde mange av de. Men jeg likte ikke skolen, eneste jeg likte ved skolen var Gym og Musikk, fordi da hadde vi Patricio (favoritt læreren min opp igjennom alle årene!) Fikk aldri en så bra lærer igjen etter alle skoler jeg har gått på og har hatt mange andre lærere opp igjennom årene.



Sommeren når jeg skulle begynne i 7 klasse flyttet vi til Irland. Jeg var 12 år og skulle gå på en Irsk skole, der ingen snakket Norsk. Jeg fikk fort en ny venn der, hun tok meg godt imot den sommeren. Når sommeren nærmet seg slutten fikk jeg begynne på samme skole som henne. Første gang jeg skulle gå på en Irsk skole, med helt nye folk og alle snakket Engelsk. Dette var ikke det største problemet mitt da jeg begynte, jeg kunne nokk Engelsk til å overleve hverdagen og ha samtaler med venner. Folk forstod meg alltid når jeg skulle forklare noe, eller si noe. Problemet dette året på skolen var at de hadde karakterer og skolen var mye strengere enn jeg var vandt med. Følte hele verden vokste fra meg. Altså jeg følte alle vokste opp, unntatt meg. Jeg slet med skole arbeid, og syntes alt blei for tungt og vanskelig, men viste at jeg ikke hadde noe annet valg en å bite det i meg, for vi kom til å flytte tilbake til Norge. Vi bodde der i 18(?) mnd. I slutten av det året jeg bodde der, begynte jeg å gå skikkelig lei, jeg ville hjem til venner og familie, der vi alle hørte hjemme. Jeg kunne aldri kalt et annet land for hjem. Norge var hjemme! der familien og venner var. Når jeg hadde fått nok førte det til deprisjoner, og det forandret meg en del. Jeg hadde gode venner i Irland, men vil hjem. 

Da vi flyttet tilbake til Norge og alle venner var begynt på Ungdomsskolen, som jeg gledet meg så utrolig å begynne på slet jeg fortsatt med deprisjoner. MEN var veldig opptatt av å gjøre ting som gjorde meg glad, så jeg ikke skulle sitte å tenke. Jeg begynte i klasse med noen jeg kjente fra før av, så det gikk helt fint. Men jeg var ganske overasket over oppførselen de hadde i klasserommet. Vi kunne aldri svare læreren på den måten, vi kalte læreren for etternavnet deres, vi gikk i uniform og måtte sitte fint på skolene. Læreren min merket fort at jeg ikke var vandt med det. I begynnelsen fikk jeg masse skryt, at jeg holdt god orden i bøkene mine, var stille og satt fint. I friminuttene hadde jeg alltid noen å være med. Hadde en ganske bra begynnelse, og var da bestevenninne med Malin Lygre (vi hadde en blogg sammen på den tiden www.mldk.blogg.no). I 9ende klasse reiste vi til Polen sammen.. 
Lærerene her også såg at jeg var veldig omtenksom og var mye med folk som hadde problemer, så jeg kunne hjelpe de. Men her også utnyttet de den evnen jeg hadde. Vi måtte ikke være med alle, sånn som på barneskolen, men hver gang en ny kom i klassen eller noen var alene, sendte de MEG bort for å ta de imot. Hun ene jeg var med slet med en del ting, en av de var sosial angst. Jeg gjorde alt jeg kunne for å hjelpe hun, og slet meg faktisk ut. Alle mine problemer sluttet etter en liten periode på Sund ungdomsskole. Som er ganske bra, MEN jeg blei så sliten av å gi alt av megselv, og prøve å hjelpe, siden lærerene ga med et så stort ansvar at jeg følte meg syk. Jeg var faktisk nødt til å slutte å hjelpe folk, for at jeg selv ikke skulle slite. Noe jeg ikke likte, jeg likte ikke å måtte ta hansyn til megselv ovenfor venner, men hadde på en måte ikke noe valg. 



I 10ende klasse begynte ting på bli dritt, folk begynte å holde folk utenfor og mange rykter blei spredd. Dette gjalt ikke bare meg, men andre venner også. Twitter brukere begynte å bli lagd for å rakke ned på folk. Det var faktisk helt sykt hvor frekk mann kunne bli. Jeg var ikke den snilleste, det er ikke det jeg sier. Men siden jeg var så opptatt av å være med alle, siden det var det jeg blei lært opp av de fleste lærere så la jeg ganske mye merke til det. Tilslutt blei jeg beskylt for den Twitter brukeren, jeg tror egentlig de fleste viste at det ikke var meg, men de syntes det var gøyt å ha noen å rakke ned på. Det var da jeg begynte å ta vakk masse venner, et par jeg ikke ville ha noe å gjøre med.. men jeg er en person som tilgir de som gjør det værste. Jeg viste hvem som hadde lagd brukeren, og viste hvem som stod bak alle tweetsene, men jeg ville ikke være frekk mot personen som hadde lagd den, å si at det var h*n, fordi jeg hadde lovd. Det endte dårlig. Personen røpte seg men sa jeg stod bak alle tweetsene, og at jeg var den som hadde skrevet dritt om vennene mine, og andre på skolen. Det var da jeg skjønte, at det er faktisk viktig å velge venner selv. Å ikke bry seg om at lærerene tvinger deg til å være venn med folk. Jeg blei hatet av alle på skolen, og hadde ingen venner på skolen i en lang en periode (føltes det hvertfall som). 
Det var da jeg blei venn med Marie Therese, fordi hun også hadde vist lenge hvem det var. Og hun holdt det også hemmelig, for å ikke skuffe personen som egentlig sto bak. Etterhvert fikk både jeg og hun skylden for twitter brukeren. Men hun var en person som holdt meg oppe, hun var med meg på skolen, så jeg skulle ha noen å være med i friminuttene. Hun støttet meg hvis folk gidde meg blikk og sa stygge ting. Jeg husker jeg ikke tude å gå inn på skolen engang, kom meg halveis opp trappen og snudde for å gå hjem igjen. Men jeg møtte læreren min i trappen. Som tydeligvis skulle følge meg, ja for det gjorde jo saken bedre. Jeg nektet å gå i timen, for en av de værste mobberene gikk der. Jeg var faktisk redd han.. i en periode skulle han være snill, i den andre perioden var han kjempe frekk. Så jeg fikk de til å ringe mamma og be hun hente meg. Hun var den beste støtten jeg fikk, og husker enno hvor bra det var å sitte der i bilen å snakke med hun. Hun fikk meg til å gå tilbake igjen på skolen, å takklet skole dagen ganske greit, men Marie som støtte underveis.



Da denne perioden var ferdig og folk skjønte (eller gikk lei av å gi meg skylden) at det ikke var meg, fant de ut hvem det egentlig var. Men tilgav h*n etter 1-2 dager. Noe jeg syntes var utrolig urettferdig. Dette fikk meg til å bli skikkelig sur. Sur på både lærere som ikke tok noe seriøst, sur på de fleste elever som hadde snakket stygt til meg. Men dumme meg som tilgir de som er værst, jeg tilga, den personen som stod bak brukeren. Jeg tilgav et par andre også, men ikke de som egentlig var mine beste venninner.

Alt dette har fått meg til å virkelig misslike Sund kommune. Jeg ser det som en regn rykte skole.. Jeg kan ikke si jeg er stolt over stedet jeg bor på. Selvfølgelig, det er noen jeg liker der, og er venn med. Men jeg skulle ønske jeg kunne ta de med meg å flytte langt vekk fra de andre og selv stedet og skolene. 

Jeg har opplevd mye godt, men også en del dritt. Jeg kan ikke fortsette å bare tilgi folk fordi jeg er glad i de. Jeg blir altfor for glad i folk, noe som gjør at jeg ender opp med å såre megselv.

Etter disse opplevelsene jeg hadde på Sund barne og Ungdomsskole, kunne aldri tanken om å søke på Sund vidergående falle meg inn. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle komme meg vekk derfra, og fant fort ut av jeg ville på Laksevåg. Som utrolig nok er mye bedre enn Sund i segselv. Liker meg veldig godt her med verdens beste Juliane. Og linjen er helt perfekt for meg, og alt faller meg i smak her.  


kommentarer: 13



hits